Wales-helten «blir ikke sett» – faren sammenligner ham med den «stille snikmorderen» bak Englands VM-suksess i 2003

James Botham var kampens helt da Wales slo New Zealand 35–28 i Principality Stadium, en seier som ble stående som den første over All Blacks på 73 år. Wales var oddset 33/1 før kampen. Den 28 år gamle flankspilleren ble kåret til kampens beste spiller, og han er nå blitt sammenlignet med Richard Hill, den såkalte «stille snikmorderen» bak Englands VM-triumf i 2003. Samtidig venter Botham på å få vite om han skal spille mot Australia, eller om han skal være til stede når han får sitt første barn.

Botham er barnebarn av den engelske cricketlegenden Sir Ian Botham. Han gjorde 30 taklinger og stoppet den newzealandske hookeren Asafo Aumua rett før mållinjen, da det så ut til at All Blacks skulle ta over kampen og snu den til sin fordel.

Faren Liam Botham, som spilte i samme engelske landslag som Hill i 2000, mener at spillet til sønnen minner om Hill.

«Det han gjorde både rundt og utenfor ballen, minnet meg så mye om Richard Hill», sier Liam. «Hilly var brikken som fikk mye til å fungere for England på den tiden. Han var en fantastisk spiller. Akkurat som Hilly blir mye av Jimbos harde jobb aldri sett.»

Ved sluttsignalet i Principality Stadium ble James rørt til tårer over betydningen av seieren. Liam innrømmer at han selv var like rørt.

«Jeg erkjenner det, jeg var også det», sier han. «Pappa tuller med meg fordi han aldri gråter. Jimbo og jeg er definitivt mykere, selv om vi fortsatt er tøffe gutter. Jeg var overveldet av følelser. Jeg vet hva gutten har gått gjennom.»

Kampen for å bli akseptert

Liam har sett sønnens skader og tap av plass på laget på nært hold. Han vet også hvilken byrde det er å dele etternavn med en slik legende.

«Det er derfor jeg måtte slutte med cricket», sier han åpent. «Jeg taklet ikke at alt jeg gjorde ble sammenlignet med pappa. Alt. Jeg fikk yips, kompis. Jeg skal være helt ærlig. Rugby ble en utvei for meg, og det var flott at jeg fikk den muligheten.»

Liam spilte tre sporter profesjonelt: cricket, rugbyunion og rugbyliga. Karrieren hans ble kortet ned av en nakkeskade da han var 27 år, ett år yngre enn James er nå.

«Folk snakker hele tiden om hva Jimbo har fått til, og om hva han har fått av ting», fortsetter han. «Familienavnet, den engelske privatskolen. Det frustrerer meg enormt. Jeg kjenner til ofrene den gutten har gjort.»

«Skadene han har hatt har vært så urettferdige. Lønnskuttene han har tatt for å kunne bli og spille for Wales. Noen ganger tror jeg ikke folk har likt ham, kanskje fordi han er en Botham, det vet jeg ikke. Men han har aldri, noen gang, sett på seg selv som noe annet enn walisisk.»

Liam forteller også om en trener som en gang kritiserte sønnen og antydet at han hadde hatt en gullskje i munnen.

«Det spiller ingen rolle om du har hatt en gullskje», sier han. «Oppveksten din er oppveksten din. Det som teller er hva du kan gjøre, og den fysiske evnen din.»

Liam innrømmer at han en gang stilte spørsmål ved en annen trener som ikke tok ut James, til tross for den «åpenbare evnen» han så hos sønnen.

«Jeg burde ikke ha blandet meg inn, men jeg tror at på grunn av pappa vet vi hva eksellens er, og vi vet hva som kreves for å komme dit», forklarer han. «Det er en annen mentalitet. Vi vet hva du må kunne for å klare det.»

Den mentaliteten ble nevnt av Wales’ assistenttrener Matt Sherratt på tirsdag, for å forklare Bothams prestasjon mot All Blacks, en uke etter at han hadde blitt utelatt fra laget.

«Vet du hva jeg alltid tenker om Jim», sa Sherratt. «Kanskje det ligger i etternavnet. Han møter opp til festen når det er en stor kamp.

Selv i Cardiff, når det er semifinaler eller derbyer, liker Jim den store anledningen. Vi hadde alle en følelse som trenerstab, at dette [New Zealand-kampen] var en kamp for Jim.»

Ros til ledelsen

Liam har bare godord om den nåværende walisiske ledelsen, ledet av Steve Tandy.

«Det handler om menneskehåndtering på dette nivået, ikke sant?», sier han. «Det handler om hvordan du får det beste ut av spillerne dine. Ja, du kan drive med coaching, og det finnes mange gode trenere der borte.

Men når du kommer til dette nivået, er det treneren som kan gjøre størst forskjell, og som kan gi spilleren positivitet og trygghet. Jimbo sa at det nå er en så stor forskjell på lagmiljøet.»

Faren hadde selv lagt merke til dette, og han ga James og lagkameratene et råd i forkant av New Zealand-kampen.

«Skriv ned de 15 navnene dine på tavla, ved siden av motstanderne dine. Du står mot den personen. Se nå på parene. Er de bedre enn deg?»

«Dere har all evnen. Dere har kameratskap, lagånd og tro. Samle alt dette, få publikum bak dere, så vil ting snu.»

«Jo lenger kampen gikk, jo mer press kom det, og du kunne se Wales vokse. Da Jimbo stoppet Aumua, kunne du se at New Zealand tenkte: vent, vi kan faktisk tape dette. Hva betyr dette for oss?»

«Da snur presset. I den gryten. Det er det profesjonell idrett kan gjøre. Ingen andre arenaer kan gjøre det.»

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *