All Blacks-troppen: Fem hovedpunkter når skadekrisen setter dybden i søkelyset, samtidig som Dave Rennie gjør et spillskiftende utvalg

All Blacks-trener Dave Rennie har offentliggjort troppen for turneen til Storbritannia i november, og Codie Taylor skal igjen være kaptein. Rennie og de øvrige selektorene, Sir Graham Henry og Neil Barnes, har gjort flere overraskende valg til New Zealands siste kamper i år. Troppen teller 36 spillere, flere enn mange hadde spådd, og de skal møte Skottland, Wales og England før sluttspillhelgen.

Skadelisten

Selv om troppen fortsatt ser sterk ut på papiret, har skadene rammet laget hardt. Samisoni Taukei’aho (legg), Shannon Frizell (kne), Tyrel Lomax (nakke), Leroy Carter (ankel), Ruben Love (ankel), Ardie Savea (skulder), Luke Jacobson (albue), Caleb Clarke (skulder), Ollie Norris (kne) og Billy Proctor (skulder) er alle borte. Simon Parker har dessuten meldt seg ut av sesongen av personlige grunner.

Til tross for den stadig voksende skadelisten har Rennie utelatt blant andre Patrick Tuipulotu og Du’Plessis Kirifi. Han har også forbigått flere i god form fra NPC, blant dem Tasmans målscorende maskin Kyren Taumoefolau.

Troppen har et kjent preg. Taylor får følge av Asafo Aumua og George Bell som hookere. Ethan de Groot, George Bower, Xavier Numia, Fletcher Newell og Pasilio Tosi beholder plassene sine som propper, mens den uerfarne tighteaden Saula Ma’u kommer inn for Lomax.

Etter comebacket mot Australia er Scott Barrett med blant låsene sammen med Josh Lord, Fabian Holland og Tupou Vaa’i. Jamie Hannah får for første gang plass i en All Blacks-tropp, etter å ha vært skadedekning tidligere.

Rennie har fortsatt et sterkt lag av bakrekkespillere til tross for at ressursene er tynnet ut i år. Anton Segner fortsetter etter et gjennombruddsår på høyeste nivå. Peter Lakai og Wallace Sititi gir allsidighet i trioen, og Ethan Blackadder er tilbake etter skaden som gjorde at han gikk glipp av de to testkampene mot Australia.

To nye ansikter er med: Leicester Fainga’anuku og Christian Lio-Willie, begge fra Crusaders. Fainga’anuku får sin tilbakekomst fordi skader hindret ham i å spille i Rugby’s Greatest Rivalry-serien og i julitestene. Lio-Willie får sin første utnevnelse under Rennie etter to år utenfor troppen. Han debuterte under Scott Robertson i 2024.

Nіurkurs av halvspillere er de samme tre som Rennie har brukt mesteparten av året: Cam Roigard, Kyle Preston og Cortez Ratima. Damian McKenzie står oppført blant tiermene og vil trolig spille mot Skottland. Richie Mo’unga er fysisk klar igjen og kan returnere mot Wales eller England. Josh Jacomb er den tredje tiermen og kan få sin testdebut etter å ha vært med på Rugby’s Greatest Rivalry-turneen.

Det er ingen endringer i midtbanen. Jordie Barrett, Quinn Tupaea, Timoci Tavatavanawai og Anton Lienert-Brown beholder plassene sine. Chay Fihaki er den mest fremtredende ytterspilleren som kommer inn etter Carters skade. Han skal konkurrere med Will Jordan, Fehi Fineanganofo, Rieko Ioane og Josh Moorby om en plass på fløyen. Beauden Barrett er et alternativ både som back og tier.

Et spillebytte som kan endre kampene

Forrige år testet Rassie Erasmus sitt hybridkonsept da han satte Andre Esterhuizen på benken mot Barbarians. Esterhuizen er vanligvis midtbanespiller, men har siden den gang ofte blitt brukt som bakrekkespiller for Boks. Den 32 år gamle spilleren har blitt en fast avløser fra benken, etter at han hadde vanskelig for å få testcaps på grunn av Damian de Allende på innersenter.

Sør-Afrika er ikke alene om strategien. Frankrike har gjort noe lignende med Sekou Macalou og Oscar Jegou, og England har trent med Ben Earl og Henry Pollock i bakrekken.

Rennie har lenge ønsket å gjøre det samme med Fainga’anuku, etter prestasjonene hans i bakrekken for Crusaders i Super Rugby Pacific i år. Han startet sesongen i trekvartlinjen, på fløy og på midtbanen, posisjonene der han begynte karrieren og tidligere fikk sine testcaps for All Blacks. Mest effektiv var han likevel i bakrekken, og det er der han har fortjent comebacket.

Et brudd i benet gjorde at han ikke var tilgjengelig i julitestene og Rugby’s Greatest Rivalry. Etter to omganger for Tasman er han nå klar, og tilbakekomsten kan bli avgjørende for All Blacks.

Erasmus gjorde 6-2-benkfordelingen populær, og mange nasjoner har kopiert den. New Zealand har holdt fast ved den tradisjonelle 5-3-fordelingen, med unntak av Ian Foster i tapet mot Boks i London før verdensmesterskapet i 2023. Med Fainga’anuku, som er en hybridspiller, kan Rennie velge en 6-2-fordeling som i praksis fortsatt er en 5-3. Benken blir stadig viktigere i landslagsrugby, og Fainga’anuku er et ekstra våpen i avslutningen av kampene. Han kan spille i bakrekken, på midtbanen og på fløy. Esterhuizen kan ikke gjøre det siste.

En reell test av dybden

All Blacks står overfor en reell skadekrise. Bakrekken er hardest rammet. Savea og Jacobson er ute, men New Zealand klarte likevel de to Bledisloe Cup-testene uten dem.

Frizells skade og Parkers avbud legger ytterligere press på bakrekken. Lomax’ fravær svekker frontrekken, og Tamaiti Williams har ikke spilt en eneste kamp denne sesongen. Taukei’aho’ legskade gir Bell en mulighet, selv om han selv fikk et tilbakeslag før første fløyte i Rugby’s Greatest Rivalry.

Mo’unga går glipp av i hvert fall den første testen mot Skottland. McKenzie og Beauden Barrett spilte imidlertid godt sammen som spillemakere mot Wallabies. Turneen nordover er likevel en helt annen utfordring, og summen av skadene setter hele troppen under press.

Bekymringer rundt settspillet

Rennie og selektorene har delvis løst de settspillsvakhetene som Boks avdekket i RGR-serien. Lomax ble igjen i New Zealand for å behandle nakkeproblemene sine. Han er en fremragende tightead når han er på topp, men vi har ikke sett Hurricanes-spilleren i den formen i år, og han er valgt fra for å beskytte helsen sin og All Blacks’ scrum.

Scrummet var ikke en stor faktor i testene mot Wallabies, men det skyldes at begge lagene la mer vekt på å starte spillet på nytt enn å bruke settspillet som våpen. Skottland og England ser annerledes på det. Særlig England. Steve Borthwick sine menn har hatt sin dårligste Six Nations-sesong noensinne, men scrummet var en av de få store positive sidene.

Skottland har et godt scrum som ofte blir undervurdert internasjonalt. Begge lagene vil se på settspillet som et område der de kan sette All Blacks under press.

Lineout var også et problem for New Zealand mot Sør-Afrika, da laget ofte kastet til fronten. Det er lettere å angripe fra lengre bak i settspillet, men All Blacks ville ikke risikere å miste ballen der og valgte områder de mente de kunne vinne ballen i.

Scott Barretts comeback forbedret lineouten, men Wallabies klarte å sette dem under press og stjal flere baller i begge testene. Det vil ikke gå upåaktet hen for Gregor Townsend, Borthwick og Steve Tandy, som alle har gode lineout-hoppere til rådighet.

Belønning for god form

Noen vil beklage at Lucas Casey og Taumoefolau ikke er med. Casey imponerte for Otago i NPC, mens Taumoefolau scoret 19 ganger på 11 kamper for Tasman.

Likevel har Rennie funnet plass til å belønne NPC-formen, særlig gjennom Fihaki og Hannah. Fihaki fikk debuten sin som en siste-minutt-endring i Bledisloe Cup-testen i Sydney, men beholder plassen sin først og fremst på grunn av prestasjonene i NPC. Hannah har arbeidet seg opp i låsehierarkiet, noe som er en stor prestasjon når både Tuipulotu og Darry var tilgjengelige.

Lio-Willies comeback dekker behovet for en tøff og fysisk bakrekkespiller etter at Parker ble igjen i New Zealand. Den 28 år gamle spilleren fortjener tilbakekomsten etter å ha gått glipp av RGR-turneen på minimale margin.

Jacomb beholdes også. Han spilte bare de siste fasene av Taranakis NPC-sesong, men var utmerket i Sør-Afrika da han fikk sjansen. Bell var også strålende for Canterbury og fortjener en ny mulighet etter at skade stoppet ham fra å spille på RGR-turneen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *